Utdanning av hundefører

Utdanningen til redningshunden er langvarig og omfattende. Det tar minst 2-3 år til ekvipasjen (hund og hundefører) kan melde seg til den første prøven. Men i denne tiden må også føreren lære svært mye.

Under den regelmessige treningen med hundene lærer han å utdanne hunden, han lærer å løse problemer som oppstår under treningen (hver søkingen er annerledes), og han lærer hunden bedre å kjenne og å “lese” ham. Han må tolke signalene (kroppsspråk od lyd). I tillegg må føreren lære mye teori, og han må anvende det han har lært i praksis.

Søketaktikk:

Før søkingen begynner, får hver hundefører tildelt et område som han nøyaktig må lete gjennom. Dersom den savnede personen oppholder seg ikke der, må han erklære terrengen for å være fri.
Han må bestemme selv hvordan hunden skal søke, han må ta hensyn til terrengens egenart, han må vite noe om sannsynlig atferd til den savnede personen. Han må bedømme luftbevegelsene som finnes i søkeområdet for å vite om det er mulig for hunden å ta opp ferten på den savnede. Søkingen skal være så raskt som mulig, men også sikker og kraftsparende.

Ruiner:

Hundeføreren må vite noe om skadesituasjoner. Det er særlig viktig å tenke på sikkerhetstiltak, slik at ekvipasjen ikke selv skal komme i fare. Det er ulike tiltak ved gasseksplosjoner, jordskjelv, togulykker og andre hendelser. Hundeføreren må vite hvor utsiktene til å finde overlevende er best.

Redning og berging:

Den skadelidde må berges fra tunneller, huler, høye eller dype beliggenheter. Den skal fjernes fra faresonen så rask som mulig. Hundeføreren må ikke ha høydeskrekk eller klaustrofobi. Han lærer å slå knyter og å fire ned mennesker og hunder. Hundeføreren er som regel det første menneske som rekker den skadete personen, han må kunne førstehjelp for å bistå den før legen kommer til.

Førstehjelp på hunden:

Det finnes ingen redningskjede for dyr. Derfor må hundeføreren selv være istand å hjelpe hunden sin på ulykkesstedet og å stabilisere ham. Som regel må han selv sørge for at hunden transporteres til nærmeste dyrelegen.

Radiotelefoni:

Hundeføreren må gjøre seg fortrolig med teknikken og prosedurene. Han må kjenne funktionene til redskapene og må benytte dem på riktig måte. Når det gjelder, må han være istand å kommunisere via radio.

Orientering:

Søkingen i skog og mark betyr at hundeføreren må orientere seg ved hjelp av kort og kompass. Han må vite om alle farestedene (f. eks. skråninger, veier, skinner) på forhånd og må defor kjenne tegn og symboler på kortet.

Under søkingen går hundeføreren ikke alene: Han følges av en hjelper som har en omfattende viten, men dens hund er ennå ikke godkjent (eller ikke innsatsdyktig, f.eks. p.g.a. sykdom). Hjelperen støtter hundeføreren idet han overtar en del av oppgavene (f. eks. radiotelefoni), slik at hundeføreren kan konsentrere seg mer på hunden sin.

© Jens Plawer (12.10.2004)